Pippi på skolen
Lærerlivet

Foreldre må begynne å ta ansvar for barnas oppførsel!

Vold og trusler på barneskolen er ikke et skoleproblem. Det er et samfunnsproblem!

Men… hvem har ansvaret?

I forlengelse av det forrige innlegget mitt (kan leses her), vil jeg nå komme med en stor bønn til foreldre!

Vi lever i et samfunn som går i feil retning, når man ser på atferden til barn og unge. Vi lærere opplever i stigende grad vold og trusler mot medelever og lærere på skolen! Vi har ikke ressurser eller tiltak som er verken bra eller optimale nok til å gi barn med atferdsvansker den rette hjelpen! Jeg mener at det er fult mulig å unngå at noen barn utvikler atferdsvansker hvis foreldre tar foreldrerollen på alvor! 

Det fulle ansvaret blir lagt på lærerne når elever utagerer. Lærerne går oppgitte, forslått og frustrerte til lederne sine, som klør seg i hodet. Lærerne og medelever møter samme utfordring dagen etter:
Elever og lærere blir truet på livet, blir slått, sparket, overfalt, spyttet på, er vitne til vold, lever i konstant frykt for at det skal gå ut over dem eller se at det går ut over andre. Noen blir kjørt på legevakten med store skader. Lista er lang!

Men det spørsmålet er… Hva skal vi gjøre?! og hvem har ansvaret?!

Hadde ikke det vært fint, ja direkte magisk og menneskelig, hvis vi lærere kunne få gå på jobb og føle at vi mestrer jobben vår? Hadde ikke det vært utrolig fint hvis ikke vi lærere ble slått? Ikke trengte å være redd for å mislykkes? Ikke trengte å være redd for at vi ikke kunne beskytte andre elever mot vold og trusler? Hadde ikke det vært fint hvis vi lærere kunne være der for ditt barn?

OG…

Hadde ikke det vært fint hvis ditt barn og alle andre barn kunne gå på skolen uten å frykte? Uten å bli slått? Uten å se vennene sine bli utsatt for vold og trusler? Hadde ikke det vært fint hvis barnet ditt kunne ha en trygg og god skolehverdag og hadde en trygg og god lærer som hadde overskudd og kunne gjøre jobben sin?

Jeg ser det hver dag på butikken, på jobb, på toget, på kino, på kafè, overalt.. Foreldre orker ikke å være foreldre og de er redd for at barn skal bli sinte. Foreldre har sluttet å sette grenser, si nei, TA KAMPER! Jeg har til og med opplevd en forelder som sier “Den kampen orker ikke jeg å ta, rett og slett” da ungen gikk ut i -5 grader, snø og 10 m/sek i skinnjakke! Herregud!!

Foreldre er for opptatt av å være venn med barna sine, de glemmer å være foreldre og er for opptatt av telefon og jobb! De velger den enkle løsningen (nettbrett eller tv), som gir foreldrene ro og frarøver barna all form for fantasi og kreativitet! Foreldre gir etter for barna, pleacer og gir barna hva de vil ha. Foreldrene orker ikke stå i sin rolle. og hva skjer da? Ja, da får vi unger som ikke kan regulerer følelsene sine, barn som overreagerer for de ikke har selvkontroll, når de får et «nei» eller de møter grenser på skolen!
De er ikke vante med å tilpasse seg, for verden pleier jo å tilpasse seg dem!

Så ja, jeg forstår veldig godt hvorfor noen foreldre svarer med «Det må være et problem på skolen! Jeg kjenner ikke den side av barnet mitt. Det er ingen problemer med barnet mitt hjemme», når vi lærere ringer hjem og forteller om at barnet ditt har hatt en voldsom utagering på skolen, fordi den hadde tabt i spill, fått et nei eller noen sneik i køen. NEI… For du kjenner ikke ungen din i et grensesettingsituasjon, for du har for travelt med å pleace ungen din!

Jeg husker da jeg var liten fikk jeg ofte svaret «nei» når jeg spurte om noe som jeg hadde lyst til å enten få eller gå på. Far sa at jeg kunne takke ham når jeg skjønte hvorfor jeg ofte fikk et nei (TAKK FAR!!!!!!).
Jeg fikk lov å være sint, jeg fikk lov å være umulig, jeg fikk lov å være lei meg, jeg fikk konsekvenser når jeg hadde tabbet meg ut, jeg fikk kjærlighet og jeg ble sett. Jeg fikk ikke lov å se på tv på dagtid. Søsteren min og jeg var ute å leke fra det ble lyst til det ble mørkt. Vi kjedet oss og ble kreative for vi var «tvunget» til å tenke nytt! Det var ikke farlig, det var sunt og jeg var lykkelig! Nå møter jeg unger på skolen som er redd for å få skitne fingrer eller klær. Hva skjer?!

Så kjære foreldre, gjør deg selv, oss lærere, alle medmennesker, samfunnet og ikke minst barnet ditt den tjeneste: Vis barnet ditt hvordan man er forelder, ta beslutninger for dem, de har for mange valg – det er DU som er den voksne! Ta ansvar, oppfør deg som en voksen, sett grenser, si nei, vær forelder og ikke beste venn!!!!! Se gjerne filmen der psykolog og rektor uttaler seg om problemet her

Jeg kommer sikkert til å få mye kritikk fra foreldre som føler seg truffet – men da er du truffet! Jeg skriver ikke dette innlegget for å «ta noen», jeg skriver innlegget for samfunnet, for lærere og for barna sin skyld! De trenger stødige, sterke og trygge foreldre! De trenger grensene, de trenger trening på å regulere følelsene sine og de trenger å bli sett og tatt på alvor. De trenger at dere foreldre tar styringen og tar ansvar. 

La oss samarbeide! Vær foreldre og så skal jeg være drømmelæreren til ditt barn!  

Xoxo Dansken

Del gjerne! 

14 kommentarer

  • Joakim

    Hei, det du refererer til er desverre en kjent problem på de aller fleste skoler. Og når du henviser til de mest ekstreme elevene må samfunnet etterhvert erkjænne at de trenger flere kompetanser inn på skolen. Skolen er ikke bare en arena for lærer, førskolelærer, helsesøster. fagarbeidere og ekstern hjelp.

    Det kan til tider minne om institusjonsarbeid og da trengs det flere inn som er direkte ansatt på skoler som har kjent dette på kroppen og jobbet direkte opp mot disse individene over lengre tid. Du må ha taklet de mest ekstreme utfordringer og du må ha vært i stormen som et team og sett resultater med et strukturert arbeid mot adferdsproblemer . Da mener jeg at det bør bli normalisert med kompetanse som får fast ansettelse på den hvert enkelte skole som barnevernspedagog, vernepleier, sosionom psykolog og familieterapeut.

    De må vise stor styrke innen adferdsterapi/traumebehandling. Viktigehet med klare rutiner på når det stormer som værst. Lærer må også gi disse tillit for deres arbeidsmetode og ikke minst tro på at det kan være det rette, selv om man ikke alltid forstår denne arbeidsmodellen, arbeidsmetoden.(viktig med tett samarbeid med alle parter)

    Me de forskjellige kompetansene inn på skolen kan det veiledes direkte opp mot eleven og foreldre. Man vil få en godt innblikk hvor problemet til eleven eller foreldre ligger. Dette vil resultere videre arbeid med direkte tiltak og forventning mot hjemmet

    Men igjen handler det om penger.. Vil kommune gjøre dette til en standard modell for skoler, for det dette vil koste. Men er rimelig sikker på at i det lange løp vil samfunnet tjene på dette.. Og jeg mener dette er også en bedre løsning en å bygge opp spesialskoler og gjemme disse elever bort.

  • Oppgitt lærer

    TAKK! Her treffer du spikeren på hodet! Jeg er en lærer som brenner for jobben min, men som snart ikke har ork til å stå i det lengre. I høst ble jeg slått og sparket av en elev, denne fikk kun tilsnakk av diverse voksne og jeg skulle etter en sykemelding fortsette med klassen som vanlig. Har opplevd mye rart, men det tok kaka når jeg fikk beskjed om å finne meg en annen jobb av kommunen fordi de mente jeg var dårlig på relasjoner…

  • Siv

    Hei!
    Veldig bra skrevet og som pedagog i barnehagen kjenner jeg igjen det du skriver. Når det gjelder foreldresamarbeid mellom skolen og for den saks skyld barnehagen så stiller jeg meg meget undrende til hva som skjer når et barn kan få lov til å oppføre seg slik. Her er det mange som svikter barnet, slik jeg forstår det du skriver, så er det en del foreldre der ute som ikke tør si nei eller sette grenser for barnet sitt. Det finnes et ordtak som lyder slik « det finnes ikke vanskelige barn men barn som har det vanskelig» med dette i grunn, tenker jeg at om vi som jobber med disse barna det være seg i barnehage eller skolen har et enormt ansvar og melde dette videre. Når voksne mennesker ikke kan ta ansvar for sine barn, sette grenser osv så må dette meldes videre. Det er vårt ansvar og plikt i samfunnet og si i fra når vi ser at foreldrene ikke klarer dette. Kan hende de som foreldre bare trenger litt veiledning men dette skkjer ikke av seg selv om vi ikke melder det videre. Barnevernet sitter med mye kompetanse og kan forhåpentligvis gi de den hjelpen de trenger. Jeg tror vi glemmer hvor viktig det er å melde i fra når vi ser at barna blir sviktet, for det er det vi gjør. Etter mange år i skolen også, tror jeg at jeg kan telle på en hånd når vi har meldt opp saker ang slik oppførsel du beskriver. Barn som slår både lærere og medelever er truende trenger hjelp. Vi må slutte å forstå foreldrene i hjel, vi må sette oss ned og fortelle dem hva vi forventer og klarer de ikke dette så må de vite at vi har meldeplikt. Dette er ikke en trussel men det er der de kan få hjelp videre. Det er det vi har barnevernet til.
    Hilsen en som er lei av voksne som svikter barna og som er lei av å se barn som skader andre på grunn av dette,

    • Ninna K

      Jeg kan love deg at det er meldt videre til ALLE mulige instanser. Men som du, som jobbet med systemet selv, sikkert vet, så kan det ta flere år før den rette hjelpen kommer.

  • Sousou

    Hei, idag vil fordrene være venn med barne sine, fordi det finnes i Norge strenge regler når det gjelder barn og barnevern. Mange tenker at hvis barna får det de vil ha, kan de ikke bli sinte. Fordrene i Norge er redd for å miste barna sine fordi barna er sinte av dem.

    • SIV

      Hei!
      Ser den og opplever også det samme. Vi som pedagoger må si at nok er nok og at dette kan slå ut helt feil, akkurat slik du beskriver det i ditt innlegg. For det som foreldre gjør nå er faktisk et overtaramp/de svikter barna sine uten å skjønne konsekvensen. De trenger hjelp til å være den trygge voksne som vet barns beste. La oss ta ansvar å fortelle dem at den redselen de bærer på er på vei til å ødelegge barna og samfunnet. Vi må ta ansvar nå ikke forskyve eller legge skylden oå de som ikke får det til. De trenger hjelp og veiledning nå, ikke om 5 år når barnet er blitt 15 år og ikke klarer å forstå.
      Mvh
      Siv

      • Ninna K

        Nettopp! Og det er akkurat det jeg skrev om i tidligere innlegg. Barn som har det vanskelig må få den rette hjelpen. Og det gjelder såklart også foreldrene. Men man må ikke være redd for å være foreldre. Det er slik samfunnet og foreldre har blitt. De er redd for å ta ansvar og ta kampene. Derfor mener jeg det er viktig å få satt ord på, få delt budskapet og bakke opp foreldre som et redd for å bruke stemmen og foreldrerollen sin.

  • Gitte

    Hei
    Jeg kjenner meg så godt igjen på ditt innlegg.

    Jeg har et godt eksempel på det du skriver om.
    Min datter på 10 år den gang kommer hjem å fortalte at når hun hadde vært på overnatting hos sin onkel og tant hadde hun blitt ned ringt av 4 jenter i klassen den kvelden.
    ( de 4 jentene skulle overnatte sammen hos hun ene) hvor de da bare skulle ha det litt moro.
    I tlf samtalen som bare inne holt dritt til min datter sier de på slutten
    -du kan bare gå å henge deg, ingen bryr seg!
    Og ikke nok med den tlf
    – så ringer de opp igjen etter ca 5 mint. Da tar tante tlf og spør hva de vil.
    Du er ikke verd noe og kan gå å dø.

    Etter denne hendelsen kalte jeg inn foreldrene til de jentene som hadde vært med på dette.Bare 3 av 8 foreldre møtte opp🤔
    Videre tok jeg dette opp via skolen.
    Der ble jeg møtt med noen hel fantastiske lærere og rektor.
    Vider der til politiet!
    Ble en lykkelig slutt av denne historien.
    I dag er alle i den klassen venner og passer godt på verande og andre med elver😊
    Men det kunne også ha vært en tragisk slutt.

    Gjør meg en tanke🤔
    Hvem er ansvarlig for slike hendelser?
    Foreldrene?
    Barnehage tantene?
    Lærene?

  • Siri

    Ninna!
    Takk!
    Dette er så utrolig viktig å få frem, og hvis noen føler seg truffet så er ingenting bedre, for da har det åpnet opp for refleksjon og handling! (Forhåpentligvis)
    Noe har skjedd, og noe må endres!
    Hvis alle grenser forsvinner, og det fortsetter som nå, er vi på vei inn i et nytt punkt innenfor kategorien omsorgssvikt. Da snakker jeg ikke om de som lar barna gå uten jakke. Men de som feks aldri leverer lekser, får hva de vil i matboksen, ikke får konsekvenser om de har brutt regler, som feks bare stikke hjem fordi skolen er vanskelig, eller slå/svare frekt til lærere osv.
    Alt dette er store hull i oppdragelsen og det jeg mener er sunn fornuft som skal lære bsrn å bli vanlige, høflige, gode mennesker.
    Slik det utarter seg nå så orker jeg ikke en gang tenke på hvilke utfordringer feks politiet vil få i helgene i fremtiden, eller hvor mange som består fagbrev og utdannelser.
    Men mest av alt, skummelt å tenke på hvor mye egoet rundt oss vokser mens empatien og omsorgen og det og ta andres perspektiv forsvinner. Og det er jo ikke så rart at barna ikke får det til, når man daglig opplever voksne vanlige folk som kun er opptatt av swg selv og sitt!
    Kunne skrevet i 3 dager i strekk om dette! Takk for ditt engasjement rundt dette og håper det kommer frem på foreldremøter og blir rettet fokus mot i skolen! For vi kan gjøre mye forskjell som lærere, men vi kam desverre ikke oppdra dem.

  • Ole K

    Dette er jo bare trenden. Ser det alt fra barnehage alder. Foreldre makter ikke eller gidder ikke å lære ungene sine folkeskikk og respekt. Det er blitt den «bestevenn» ordningen som har overtatt. Foreldre må tilbake til foreldre rollen. En kan fremdeles være beste venner for det. Det handler om å lære ungene rett for videre i livet.

  • Stine

    Jeg leser mye bra i denne teksten her. Men jeg er mor til tre og føler med kun «truffet» hvis det er det dere kaller det for den ene ungen. Barnet har ADHD. Denne diagnosen har lærerstanden glemt å finne ut så mye om. Og andre diagnoser selvfølgelig. Dere bør utøve en litt annen pedagogikk enn den standarden dere ofte utøver. Det bør være pensum på lærerskolen mer enn hva det er i dag. Det er stor forskjell på hvorfor enkelte barn er voldlige, urolige og verbalt upassende. Det bør være standard i skolen at alle går disse kursene og setter seg inn i hvorfor ting er som de er og hvor lett man kan finne hjelp av enkle metoder. Og skole og barnehage har faktisk barna våre like mye som vi har selv.
    Jeg har gjort flere brølere oppgjennom som oppdragende mor. Blant annet så innså jeg det etter kurs som disse jeg nevner her. Vi får slutte å skylde på hverandre. Når man begynner å skylde på den andre det er da man har tapt. Bygg selvtillit i passe mengder. Utslett jantelov. Spill på lag. Se alle. Bruk kvaliteter hos enkeltmennesker. Skole skal være arena for ulikheter og dere lærere har store utfordringer. Dere trenger flere folk eksempelvis miljørabeidere…Begynn med å se og bli på lag med disse verstingene. Du må skape tillitt. Vi hadde et motto på skolen jeg jobba på. Det stod i gangen» Klart du kan»

    • Ninna K

      Hei 😊
      Jeg vet, ser og er selv et daglig bevis på at vi utøver utrolig mange ulike pedagogikker. Vi møter elevene der de er (nå kan ikke jeg ta alle lærere over én). Alle tingene du nevner er prøvd.
      – Har hatt inn ulike instanser.
      – sier til elevene mens og etter hver eneste utagering og ellers hver dag at vi lærere er glad i ungen uansett.
      – Står i kampene og anerkjenner følelsene som kommer til uttrykk.
      – Har hatt inne folk til å veilede oss lærere, som går oppgitt tilbake til kontorene sine.
      – Har daglige oppsummeringer med foreldre og elevene om hva som har vært BRA denne dagen.

      Og derfor snakker jeg om at det ikke KUN er lærernes jobb. Foreldre må spile på lag. Alle foreldre. Og alle lærere.
      Har ikke tall på alle de kvelder, helger og ferier jeg i tillegg har sendt meldinger til foreldre om «jeg tenker på dere, gleder meg til å se barnet ditt på mandag» eller at jeg heia på dem.

      Jeg snakker ikke heller om unger med diagnoser. Vår jobb er å møte eleven der den er, men ikke å bli slått, truet på livet flere ganget til dagen, ødelagt, skallet ned, se elever og medelever blitt kjørt på sykehuset osv…

      Det har skjedd noe inni granskauen mye, siden jeg feks gikk på skolen – har snakket med mange om dette. Det har eskalert!
      Hvis du tror jeg ikke spiller på lag, da les det tidligere innlegget mitt. Jeg roper om hjelp, som lærer! Får meldinger fra lærere som gjør ALT som du nevner her, som har mistet lovsgnisten, som har hatt selvmordsforsøk, som er utbrent i en alder av 26 år men likevel reiser seg opp, går på jobb, blir slått, truet osv, sier til elevene de er glad i de, kjemper for eleven som har det vanskelig og går hjem som zombie og repeat dagen etter.

      Ser foreldrer må steppe up, sette grenser, gi barnet konsekvenser og være tydelig! Lære ungene sine og ha respekt for medmennesker, lærer de skikkelig folkeskikk. Det er det eneste jeg ber om fra foreldre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *